Slik jobber vi

Det finnes ingen enkel metode for ungdom som lever komplekse liv. Derfor har vi heller aldri trodd på standardiserte løp hvor alle skal gjennom det samme i samme tempo. Samtidig betyr ikke det at arbeidet vårt er tilfeldig. Tvert imot jobber vi svært strukturert, men med fleksibilitet rundt mennesket fremfor systemet.

Den overordnede målsetningen vår er egentlig ganske enkel: Ungdommene vi følger opp skal tilbake til noe som bygger fremtid. For oss betyr det først og fremst skole, arbeid eller annen varig aktivitet som gir retning, tilhørighet og mestring over tid. Alt vi gjør peker i praksis mot dette.

Årsaken er også ganske enkel. Vi tror svært mye kriminalitetsforebygging egentlig handler om tilhørighet, struktur og opplevelsen av å ha en plass i samfunnet. Når ungdommer faller helt ut av skole, arbeid og positive fellesskap, øker også risikoen for at andre miljøer fyller tomrommet. Derfor prøver vi å jobbe tidlig nok og tett nok på til at utviklingen kan snus før problemene får satt seg helt fast.

Det betyr at mye av arbeidet vårt handler om relasjon før tiltak. Før vi snakker om skoleplaner, jobbmuligheter eller konkrete mål, må vi ofte bygge tillit først. Mange av ungdommene vi møter har opplevd voksne som kommer og går, prosjekter som avsluttes og systemer som fragmenteres. Da hjelper det lite med fine planer dersom relasjonen ikke tåler motgang.

Når tilliten først er etablert, jobber vi svært praktisk og tett på hverdagen. Lite av arbeidet skjer bak skrivebord. Vi møter ungdommene på trening, på kafé, i møter med NAV eller skole, på telefon sent på kvelden eller i bilen på vei til noe de egentlig ikke hadde tenkt å møte opp på. Rollen vår blir ofte et sted mellom coach, koordinator, rådgiver og stabil voksenperson over tid.

Vi tror heller ikke på å dele ungdommene opp i enkeltproblemer. Kriminalitet, utenforskap, psykisk helse, økonomi, skolefravær og rus henger ofte tett sammen. Derfor må oppfølgingen gjøre det samme. Noen ganger handler fremgang om å få tilbake døgnrytmen. Andre ganger om å fullføre et møte, møte opp på trening tre ganger på rad eller tørre å søke jobb igjen etter mange nederlag.

Samtidig er vi tydelige på ansvar og forventninger. Relasjon betyr ikke grenseløshet. Mange av ungdommene trenger voksne som både tåler dem og utfordrer dem. Vi forsøker derfor å kombinere nærhet med tydelighet, og støtte med krav.

Over tid mener vi også at denne måten å jobbe på skaper effekt på flere nivåer samtidig.

For ungdommen handler det om mestring, stabilitet og nye muligheter. For familiene handler det ofte om mindre konflikt og større trygghet i hverdagen. Og på et større nivå handler det om noe så enkelt — og så krevende — som å få flere unge mennesker inn i skole, arbeid og samfunnsdeltakelse fremfor utenforskap, kriminalitet og varige hjelpebehov.

Hvem vi jobber med

Vendepunkt UNG er ikke bygget som et isolert tiltak. Hele modellen vår er avhengig av samarbeid, samhandling og relasjoner på tvers av systemer. Ungdommene vi møter lever ikke “inni” én tjeneste. De beveger seg mellom skole, NAV, familie, politi, konfliktråd, barnevern, venner, digitale miljøer, arbeid, utenforskap og ofte flere kommuner samtidig. Derfor må også oppfølgingen rundt dem henge bedre sammen enn det den ofte gjør i dag.

Vi ser derfor på oss selv som en del av et større økosystem rundt ungdommene — ikke som en erstatning for offentlige tjenester, men som et stabilt bindeledd mellom dem. Rollen vår er ofte å holde i tråden når ansvar flyttes, relasjoner brytes eller ungdommen står i fare for å falle mellom systemene.

Gjennom de siste årene har vi bygget opp samarbeid med blant annet NAV Ung, Friomsorgen, Konfliktrådet, barnevernstjenester, Osloskolen, G26, Oslo Kollega, Ung Rettshjelp, Gatejuristen, Røde Kors Nettverk etter soning og ulike SaLTo-relaterte miljøer. I tillegg samarbeider vi med treningsmiljøer, frivillige aktører, arbeidsgivere, helsepersonell og lokale ressurspersoner som møter ungdommene på arenaer der relasjon faktisk kan oppstå.

Noe av det viktigste vi har lært er at gode samarbeid sjelden handler om store ord eller flotte samarbeidsavtaler alene. Det handler først og fremst om tillit, tilgjengelighet og tydelige roller. Mange av samarbeidspartnerne våre bruker oss fordi vi har mulighet til å stå nærmere ungdommenes hverdag enn det systemene ofte har kapasitet til. Samtidig er vi helt avhengige av den faglige tyngden, mandatene og strukturene som de offentlige tjenestene representerer.

Vi opplever også at økosystemet rundt ungdommene hele tiden er i utvikling. Nye utfordringer oppstår raskt — særlig knyttet til digital påvirkning, utenforskap, psykisk helse, økonomi og rekruttering til negative miljøer — og da må også samarbeidene utvikle seg. Derfor forsøker vi å være åpne, fleksible og tilgjengelige for nye relasjoner og nye måter å jobbe sammen på.

Ingen aktører løser dette alene. Ikke vi heller. Men når relasjonene mellom mennesker, tjenester og miljøer begynner å henge bedre sammen, ser vi også at ungdommene får større mulighet til å lykkes over tid.

Hvis du eller din organisasjon tror vi kan skape noe sammen, er døren vår alltid åpen.

Ta gjerne kontakt

Historier fra felten

Mye av arbeidet vårt handler om struktur, samarbeid og systemer, men til syvende og sist handler det først og fremst om mennesker.

Gjennom årene har vi møtt hundrevis av mennesker som på ulike måter har falt utenfor skole, arbeid, familie eller trygge fellesskap. Noen kommer til oss direkte fra soning eller behandling. Andre står midt i konflikter, skolefravær, rus, ensomhet eller miljøer som trekker dem i destruktive retninger. Felles for mange er ikke mangel på ressurser, men mangel på stabile relasjoner, tilhørighet og tro på at endring faktisk er mulig.

Historiene ser forskjellige ut, men vi ser ofte noen av de samme mønstrene gå igjen:

Ungdommen som over tid har mistet tilknytningen til skole og struktur, men som gradvis finner tilbake gjennom tett oppfølging, trening, fellesskap og voksne som blir stående lenge nok til at tilliten rekker å bygge seg opp.
Den tidligere innsatte som kommer ut til gjeld, uro og et miljø som trekker i feil retning, men som gjennom mentorstøtte, aktivitet og struktur klarer å etablere nye rutiner og etter hvert komme i arbeid eller utdanning.
Deltakeren som i utgangspunktet kommer for aktivitet eller trening, men som etter hvert opplever at fellesskapet rundt blir viktigere enn selve aktiviteten — og som for første gang på lenge kjenner på tilhørighet uten rus eller kriminalitet.
Ungdommer som har vært i konflikt med skole, familie eller hjelpeapparat over tid, men som responderer når oppfølgingen blir mer relasjonell, praktisk og tilgjengelig i hverdagen.
Tidligere deltakere som selv går inn som frivillige, mentorer eller rollemodeller for andre. Kanskje noe av det viktigste tegnet på at mennesker faktisk har fått et nytt fotfeste.

Det vi ser igjen og igjen, er at endring sjelden skjer gjennom ett enkelt tiltak alene. Den skjer gradvis, gjennom relasjoner, struktur og små erfaringer av mestring over tid.

Noen av de sterkeste erfaringene oppstår også utenfor de vanlige rammene. Samlinger på Nøsen, pilegrimsvandringer, turer, trening og lengre fellesskap gir mange et nødvendig avbrekk fra miljøer, uro og mønstre som ellers holder dem fast. Flere beskriver disse opplevelsene som reelle vendepunkter i livet.

Samtidig er vi opptatt av å være ærlige om at dette arbeidet sjelden er lineært. Tilbakefall, motstand og perioder med stagnasjon er en naturlig del av mange forløp. Nettopp derfor er kontinuitet så viktig. Mange av menneskene vi møter har opplevd at relasjoner forsvinner når ting blir vanskelig. Vi forsøker å stå i det over tid — også når utviklingen går sakte.

I våre årsrapporter finner du flere historier, erfaringer og refleksjoner fra arbeidet vårt — både fra deltakere, frivillige, samarbeidspartnere og mennesker som på ulike måter har vært en del av reisen.